Det er imidlertid også kritikk av Erdogans tilnærming til infrastrukturutvikling.
Mobilitet og infrastruktur er to avgjørende aspekter for den økonomiske og sosiale utviklingen i ethvert land, og Tyrkia er intet unntak. Siden Recep Tayyip Erdogan (69) kom til makten i 2003, har regjeringen hans gjort betydelige investeringer i infrastruktur for å forbedre mobiliteten i landet. Denne innsatsen har hatt en betydelig innvirkning på både Tyrkias økonomiske vekst og dagliglivet til innbyggerne.
En av de bemerkelsesverdige aspektene ved Erdogans infrastrukturpolitikk er oppmerksomheten på å forbedre offentlig transport. For eksempel er det bygget nye metrolinjer i byer som Istanbul og Ankara, og landet har utvidet antallet høyhastighetstog, noe som gjør intercity-reiser raskere og mer effektive. I tillegg er det bygget flere broer og tunneler, som Yavuz Sultan Selim-broen og Eurasia-tunnelen, som begge har redusert trafikkbelastningen i Istanbul og forbedret transportforbindelser mellom ulike deler av byen.
Det har imidlertid også vært kritikk av Erdogans tilnærming til infrastrukturutvikling. Noen kritikere hevder at det er for mye vekt på storskala, prestisjetunge prosjekter på bekostning av mer dagligdagse infrastrukturbehov.
Erdogans regjering er nå satt til fem år til og har også investert betydelige ressurser i luftfartssektoren i forrige lovgiver. Åpningen av den nye Istanbul lufthavn i 2018, som er en av de største i verden, illustrerer dette fokuset. Flyplassen har kapasitet til å styrke Tyrkias rolle som et viktig knutepunkt for internasjonale flyvninger, med potensial til å betjene mer enn 200 millioner passasjerer årlig.
Erdogan, Tyrkias sterke mann gjennom tjue år, er spesielt populær blant konservative tyrkere. Erdogan avsluttet et kontroversielt forbud mot å bære skjerf på universiteter og kontorer. Når det gjelder mobilitet, har regjeringen hans forsøkt å gjøre landlige områder mer tilgjengelige ved å investere i motorveier og lokale veier. Denne innsatsen har bidratt til å integrere avsidesliggende områder i den bredere økonomien og skapt nye muligheter for handel og turisme.
Dolmuş varebiler
Varebilene er en vesentlig del av den offentlige transportinfrastrukturen i Tyrkia, spesielt i større byer som Istanbul, Izmir og Ankara. Disse varebilene er både en fargerik og praktisk transportform, dypt forankret i det tyrkiske folks daglige liv. Ordet 'dolmuş' betyr bokstavelig talt 'fylt' på tyrkisk, som refererer til det faktum at disse kjøretøyene ikke går før de er fulle av passasjerer. De følger faste ruter, men har ingen faste holdeplasser. I stedet kan passasjerer gå av og på omtrent hvor som helst ved å fortelle sjåføren hvor de vil.
De siste årene har det vært en trend i noen tyrkiske byer å modernisere dolmuş-varebiler og integrere dem i det bredere offentlige transportsystemet.
Dolmuş tilbyr mange fordeler. For det første er de ofte raskere enn konvensjonelle busser fordi de stopper sjeldnere. De opererer også utenfor normale tidsplaner, noe som betyr at de er et pålitelig transportalternativ i rushtiden og sent. I tillegg tilbyr de fleksibiliteten til drosjer, men til en mye lavere pris, noe som gjør dem til et populært valg for både lokalbefolkningen og turister.
Likevel har også dolmuş-varebilene sine utfordringer. De er ofte overfylte og ikke alltid komfortable, spesielt i rushtiden. I tillegg kan de være vanskelige for turister eller førstegangsbesøkende å navigere på grunn av deres ad hoc-natur. I tillegg, sammenlignet med mer moderne former for kollektivtransport, mangler de ofte tilgjengelighetsfunksjoner for eldre eller bevegelseshemmede.
De siste årene har det vært en trend i noen tyrkiske byer å modernisere dolmuş-varebiler og integrere dem i det bredere offentlige transportsystemet. Dette har resultert i bedre regulering, mer enhetlighet i priser og ruter, og forbedret komfort og sikkerhetsstandarder.
kritikere
Det har imidlertid også vært kritikk av Erdogans tilnærming til infrastrukturutvikling. Noen kritikere hevder at det er for mye vekt på storskala, prestisjetunge prosjekter på bekostning av mer dagligdagse infrastrukturbehov. Det er også bekymringer om miljøpåvirkningen av noen av disse prosjektene og mangelen på åpenhet og ansvarlighet i hvordan de blir implementert.
Det er ingen tvil om at Erdogans engasjement for utvikling av infrastruktur har spilt en viktig rolle i å forme det moderne tyrkiske samfunnet og økonomien.
Det har bidratt til den raske økonomiske veksten i landet og har skapt nye muligheter for innbyggerne når det gjelder mobilitet og tilgjengelighet. Men det har også reist spørsmål om bærekraft, ansvarlig styring og balansen mellom storskalaprosjekter og folks daglige behov. Det blir interessant å se hvordan denne dynamikken utvikler seg i fremtiden. Erdogans hovedutfordring er å ta tak i den beklagelige tilstanden i økonomien, ettersom Tyrkia har opplevd skyhøy inflasjon en stund.
