Innbyggerne lurer på når de uten frykt kan ta toget igjen.
Togstasjonene, som en gang symboliserte den trygge inngangsporten til verden, blir i økende grad et fristed for all slags ordensforstyrrelser og kriminalitet. Enten det er ranere, lommetyver eller sovende bomser, er mangelen på sikkerhet urovekkende. Og de politiske aktørene? De peker på hverandre når det gjelder ansvar. Usikkerhet og forfall på togstasjonene er en urovekkende trend og et politisk ping-pongspill.
Ministerpresident for hovedstadsregionen Brussel Rudi Vervoort (PS) uttalte at sikkerhet er og vil forbli et føderalt spørsmål. I en fersk pressemelding uttalte statsminister Alexander De Croo og innenriksminister Annelies Verlinden at hovedstadsregionen Brussel igjen vil få ansvar etter utarbeidelse av en plan for livskvalitet og sikkerhet. Men så langt er det ikke gjort noe, mens problemene fortsetter å hope seg opp.
Regjeringen skisserer en flerlags tilnærming. Den første aksen fokuserer på å takle kriminalitet og ulovligheter rundt stasjonene. Den andre aksen gjelder situasjonen for hjemløse, narkomane og generell renslighet i og rundt stasjonen. Til slutt ønsker regjeringen å gjennomføre infrastrukturarbeid rundt stasjonene for å bedre sikkerheten, med særlig fokus på NMBS og Infrabel.
Bemerkelsesverdig nok har det ennå ikke blitt tildelt noen ekstra føderale midler for å støtte planen. Philippe Close, borgermester i Brussel by, var fornøyd med at det endelig blir satt i verk tiltak, men understreket at oppmerksomhet også må rettes mot folkehelsen.
Siden SNCB-sjef Sophie Dutordoir ba om handling forrige uke, ser situasjonen ut til å ha blitt et politisk ping-pongspill. Nasjonalt krisesenter har nå i oppgave å koordinere samarbeidet mellom alle tjenester og politiske nivåer, men konkrete grep er ikke tatt. Det er på tide at de involverte partene går sammen for å finne en langsiktig og effektiv løsning på forverringen og utryggheten ved våre togstasjoner.
Nasjonal narkotikakommissær Ine Van Wymersch er utnevnt til å hjelpe til med å lete etter løsninger, spesielt når det kommer til avhengighetsproblemet rundt stasjonene. Dette kan være et viktig skritt for å håndtere en situasjon som både er konsekvensen og årsaken til noe av plagene og kriminaliteten. Likevel oppstår spørsmålet om én tjenestemann er tilstrekkelig til å takle et komplekst problem som har både sosiale og infrastrukturelle aspekter.
Regjeringen etterlyser også mer omfattende kameraovervåking. Selv om dette kan bidra til trygghetsfølelse og til og med ha en forebyggende effekt, er det ikke en avgjørende løsning. Kameraer kan ikke gripe inn, men fungerer hovedsakelig som et middel for etterforskning. Mangelen på føderale ressurser kan bety at implementering av effektivt tilsyn blir en langvarig prosess.
Problemet med usikkerhet og forfall på togstasjoner er komplekst og lagdelt. Det krever en koordinert tilnærming fra både føderale og lokale myndigheter, så vel som sivilsamfunnsorganisasjoner og togselskapene selv. Statsminister De Croo understreket viktigheten av å skape et «miljø som er mindre mottakelig for det vi ser i dag», men det er klart at dette vil kreve mer enn ord.
