CBR og lignende instanser er under kritikk for å skape unødvendige hindringer på veien til førerkort, mens personalmangelen i kollektivtrafikken fortsetter å vokse.
Hvis offentlig transport forenkler ruten til jobb eller fritid, er sjansen stor for at du har lagt merke til den økende mangelen på bussjåfører og andre fagfolk innen kollektivtransport. Det virker som en enkel oppgave: ta førerkort og ut på veien. Men realiteten viser seg uregjerlig. En av snublesteinene på denne veien til en profesjonell kjørekarriere er Central Driving License Agency (CBR), organisasjonen som skal garantere kvalitet og sikkerhet på veien. Mange mener imidlertid at CBR legger listen svært høyt.
Du kan argumentere for at sikkerhet er et kompromissløst problem, og det med rette. Men når man står overfor et system som krever at en kandidat venter flere måneder på en ny sjanse til å ta en førerprøve, stilles det spørsmål ved effektiviteten og rettferdigheten til prosessen. Problemet forsterkes av at CBR står overfor stor mangel på sensorer. Dette fører til ventetider som kan være opptil tre måneder før en ikke bestått kandidat får en ny sjanse.
Det er ikke noe mer frustrerende enn å vente på bussen i rushtiden på en kald, regnfull morgen, bare for å se den passere forbi med teksten «Beklager, buss full» på informasjonsskjermen. Ikke bare er det et spørsmål om bortkastet tid, men det øker også følelsen av maktesløshet og ubehag blant pendlerne. Enda verre er det når neste buss som skal komme ikke er i tide på grunn av personalmangel i kollektivtrafikken.
Kvaliteten på en førerprøve kan også stilles spørsmål ved. Hva avgjør suksess eller fiasko? Er det en sensors subjektive vurdering, tidspunktet på dagen eller kandidatens faktiske dyktighet? Og hva om noen mislykkes på grunn av nerver? Heldigvis tilbyr CBR alternativer som frykt for å stryke eksamen og en spesiell videre undersøkelse av kjøreferdigheter for de som stryker fire ganger i løpet av fem år. Men dette systemet ser ut til å være ineffektivt når det gjelder å takle de underliggende problemene.
Det økonomiske aspektet ved gjentatte eksamener bør ikke glemmes. Kandidater kan lett miste mer enn 8000 euro i skolepenger. Og da har vi ikke engang nevnt de skjulte kostnadene, som tap av tid og den psykologiske effekten på kandidaten.
suksess rate
Det viser undersøkelser fra RTL Nyheter bestått rater varierer mye mellom sensorer og til og med mellom mannlige og kvinnelige kandidater. Disse avvikene understreker mangelen på objektivitet og åpenhet ved CBR. Og så er det brevet fra bransjeforeningen LBKR, som hevder at CBR har redusert sine suksessrater kunstig lav ved å "trene" sensorer hvis de lar for mange kandidater bestå.
Ventetider på inntil tre måneder på omeksamen belaster ikke bare kandidaten, men også hele kollektivsystemet, som allerede sliter med mangel på fagfolk.
En økende mangel på buss- og trikkesjåfører slår alarmklokkene i transportsektoren, men de rigide kravene og prosedyrene til Central Driving License Agency (CBR) og andre myndigheter ser ut til å fraråde snarere enn å velge kandidater. En av de viktigste flaskehalsene er den strenge testingen av CBR, hvor beståttprosenten er lovlig satt til 50,2 %. Dette tallet er imidlertid ikke uten kontroverser: Bransjeforeningen LBKR påpeker at sensorer som skårer over denne standarden får tildelt en trener for å redusere beståttprosenten. Det ser ut til at kvoter og statistikk overdøver den menneskelige faktoren i beslutningsprosessen.
Wien test
Denne byråkratiske hengemyren forverres av mangel på sensorer, noe som tvinger kandidatene til å vente opptil tre måneder på en ny eksamen. Det er ikke bare håpefulle bussjåfører som er frustrerte over strenge regler og tester. Guido Frankfurther, nestleder i MKB-Metropolis Amsterdam, mislyktes i 'Wien-testen', en utvelgelsesmetode fra det kommunale transportselskapet (GVB). Til tross for 40 års kjøreerfaring og påviselig kompetanse i trikkesimulator, strøk han på den strenge testen.
Frankfurther er bare en av mange søkere som mislykkes: av de 1.000 søkerne er det bare 12 som til slutt setter seg på trikken. Dette forsterker personalmangelen, som gjør at kollektivselskapene må kansellere reiser. Justeringer virker uunngåelige. EN mulig løsning, ifølge Frankfurther, kan være å tilby kurs for å forberede søkere til «Wien-testen», akkurat som kandidater kan forberede seg til en førerprøve.
«På denne måten forblir det en selvfølge å tørke med kranen åpen og GVB tvinges til å kansellere reiser, også nå som det er nok penger igjen til gjennomføringen av Transportplan 2024.» Denne uken ble det klart at flere andre kollektivselskaper i Nederland opplever samme personalmangel.
De nasjonale retningslinjene er der av en grunn, erkjenner også Frankfurther. "Jeg tror at disse retningslinjene må revurderes. Men på kort sikt vil jeg råde GVB til å tilby et kurs søkere for å bestå Wien-prøven. Du kan også forberede deg til førerprøven og avsluttende eksamen, ikke sant?"
CBR, som i 2023 fortsatt er stengt online mellom midnatt og 06:00, kan forbedre åpenheten rundt arbeidsprosessen deres. Men fremfor alt må det finnes en balanse mellom strenge krav og praktiske behov. Sikkerhet må alltid komme først, men slik det er nå ser det ut til at CBR skaper flere hindringer enn å bidra til tryggere trafikk og en løsning på personalmangelen.
Frykt for å mislykkes er en faktor som veier tungt i eksamensprosessen for kollektivpersonell, og Sentralbyrået for førerkort (CBR) ser ikke ut til å ta helt opp dette. Frykt for stryk kan gi reduserte prestasjoner under eksamen, noe som øker sjansen for å stryke og dermed forlenger de allerede forlengede ventetidene for omeksamen ytterligere. Det faktum at frykt for å mislykkes kan påvirke suksessraten kan forårsake en kjedereaksjon av problemer, alt fra en økning i økonomiske byrder til en ytterligere utarmet arbeidsstyrke i en sektor som allerede sliter med mangel på kvalifisert personell.
BNOR
CBR har et tiltak for å bekjempe dette i form av BNOR (Bureau Videre Inspection of Driving Skills). Dette er en alternativ vei som tilbys kandidater som har strøket på eksamen flere ganger i løpet av en viss periode. Ideen bak BNOR er edel: en mer personlig og tålmodig tilnærming for å hjelpe fryktede kandidater til å lykkes. Tilgangen til BNOR er imidlertid strengt regulert, og den er vanligvis bare tilgjengelig etter at en kandidat allerede har feilet tre ganger. Dermed er det et alternativ som ikke bare kommer med et stigma av gjentatt feil, men som også øker den økonomiske byrden ettersom kvalifiserte kandidater allerede har brukt betydelige summer på tidligere eksamensforsøk.
Det store spørsmålet er derfor om BNOR-prosessen kan brukes tidligere og mer fleksibelt som et forebyggende tiltak, fremfor som en siste utvei. En mer proaktiv tilnærming kan ikke bare hjelpe flere kandidater med å overvinne frykten for å mislykkes, men kan også bidra til å redusere ventetidene og den økonomiske belastningen forbundet med flere eksamensforsøk.
Frykten for å mislykkes og BNOR-prosessens rolle i det bredere spekteret av personalmangel i kollektivtrafikken synliggjør behovet for en mer nyansert og menneskeorientert tilnærming. Dette understreker viktigheten av en mangefasettert dialog mellom CBR, kollektivselskaper og bransjeforeninger for å komme frem til en balansert og effektiv løsning.
