I årevis har drosjesjåfører i kommunen fått bøter for å ha kjørt på veier de antok at de ikke fikk ferdes på.
Det ser nå ut til at disse forutsetningene, forsterket av feilkommunikasjon med kommunen, var uberettiget. Dette gjelder spesielt Waalkade og en del av Griftdijk, som regnes som stengt i rushtiden. Det kom nylig frem at drosjesjåfører faktisk hadde rett til å bruke disse rutene, noe som er en overraskende vri i det langvarige forholdet mellom drosjenæringen og kommunal trafikkregulering.
Saken kom på spissen etter at kommunen gikk inn i møte mandag uttalelse til Gelderlander bekreftet at taxisjåfører har lov til å kjøre både på Waalkade og Griftdijk. Denne uttalelsen kom som et sjokk for mange drosjesjåfører som har betalt bøter for å ha kjørt på disse stedene tidligere år. Kilden til denne forvirringen ser ut til å ligge i de tekniske defektene til trafikkhåndhevelsessystemer. Ifølge rådet betydde problemer med kameraer som leser bilskilt, forverret av visse værforhold, at systemet ikke nøyaktig kunne fastslå om et kjøretøy var en taxi. Dette reiser spørsmål om bøtenes rettferdighet, ettersom logikken tilsier at dersom et nummerskilt ikke gjenkjennes, er utstedelsen av en bot i tvil.
I henhold til de unntakspolitiske reglene til Nijmegen kommune, må en søker om et slikt unntak være i besittelse av en drosjetillatelse utstedt av departementet for infrastruktur og miljø. Dette fremhever de formelle kravene som stilles til drosjetjenester, og kompliserer bøter ytterligere. Adferdsreglene og vilkårene, fastsatt i artikkel 2, nr. 6, i policyreglene, er avgjørende når disse unntakene gis.
Denne hendelsen har ført til frustrasjon blant drosjesjåfører som mener de er blitt urettferdig straffet og nå krever erstatning for årene de har betalt bøter under falske forutsetninger. I kommunedokumentet «Frafall fra policyregler” sier at sjåfører faktisk kan få fritak for kjøring på Waalkade, og under visse betingelser også for Griftdijk. Dette dokumentet belyser det faktum at det kan ha vært en langvarig prosess for taxisjåfører å lovlig bruke disse veiene, og reiser spørsmålet om hvorfor denne informasjonen ikke har blitt effektivt formidlet til de berørte sjåførene tidligere.
Situasjonen synliggjør et bredere problem innenfor trafikkhåndhevelse og kommunal kommunikasjon. Den understreker behovet for klare retningslinjer og en transparent dialog mellom kommunen og yrkessjåfører for å hindre fremtidige misforståelser. Videre illustrerer den virkningen av teknologiske begrensninger på håndhevelsen av trafikklover og hvordan de kan føre til uberettigede straffer.
