I en tid da mange byer slet med spørsmålet om graffiti, valgte Gent inkludering og anerkjennelse.
Gent, en bastion av kultur og inkludering, har satt et eksempel for mange byer med sin innovative tilnærming til graffiti. Der graffiti ofte blir sett på som et tegn på forfall og uønsket hærverk, har Gent funnet en unik måte å omfavne, regulere og feire det som en legitim kunstform.
I hjertet av Gent ligger Werregarenstraat, bedre kjent som 'Graffitistraatje'. Denne bilfrie gaten har fått den unike statusen som en toleransesone for gatekunstnere. Det som startet i 1995 som et beskjedent graffitiprosjekt under Ghent-festlighetene har nå forvandlet seg til et lerret i stadig endring som tilbyr et kaleidoskop av farger. Hver vegg forteller en annen historie, hver merkelapp har sin egen stemme.
Det bemerkelsesverdige med denne toleransesonen er at selv om det offisielt ikke er tillatt å plassere permanente brikker og merkelapper, vil ikke artister bli arrestert for deres aktiviteter i smug. Men med frihet følger ansvar. Her gjelder de uskrevne reglene for respekt: beundre og ta vare på kunstverk som er kunstnerisk overlegne og sørge for at de lokale beboerne kan leve i fred.
Beklager, ikke beklager Street Art-plan Gent
Gent har satt seg på kartet som en graffitivennlig by, hvor fremtredende kunstnere som Roa og Bué the Warrior har satt sine spor. For de som ønsker å oppleve byen fra et unikt perspektiv, tilbyr det 'Beklager, ikke beklager gatekunst' planlegg en organisert sykkel- eller turvei langs den mest imponerende gatekunsten i Gent.
Gatekunstfanatikere er på rett sted med dette kartet der all slags friluftskunst er angitt. Turen forbi gatekunst i sentrum er dobbelt interessant, for i tillegg til en introduksjon til Ghent gatekunst, er dette også en tur langs en rekke turisthøydepunkter. Gatekunstscenen i Gent er levende og passer fantastisk godt til den historiske byen.
gjennomtenkt tilnærming
Denne progressive tilnærmingen har ikke bare gitt mange fasader en levende makeover, men også skapt en positiv ramme for gatekunstnere. Takket være politikken til Ghent bystyre, og spesielt ordfører Rudy Van Quaquebeke i 1996, er det nå flere toleransesoner for graffiti som gir kunstnere et trygt og respektert sted å vise sine talenter.
Graffitiens historie er like kompleks som kunsten i seg selv. Ofte sett på som stemmen til de undertrykte eller rett og slett et opprør mot etablissementet, har graffiti alltid hatt en plass i urbane kulturers historie. Røttene til graffiti går lenger tilbake enn mange er klar over, med eksempler på tidlige "merker" som ble etterlatt av gamle sivilisasjoner for tusenvis av år siden. Men det er i andre halvdel av 20-tallet at graffitien virkelig tok fart, spesielt i byer som New York og Philadelphia.
Gent, med sin rike historie og dynamiske urbane kultur, var ikke uberørt av denne bevegelsen. På 80- og 90-tallet så byen en økning i graffiti, noe som ofte ble sett på som et tegn på tilbakegang og opprør. Mange av disse tidlige verkene var preget av politiske budskap, en oppfordring til sosial rettferdighet, eller rett og slett en måte for unge mennesker å sette sitt preg på byen.
Turister blir trukket til de livlige gatene bevæpnet med kameraer for å fange hvert unike kunstverk.
Men i stedet for bare å undertrykke dette uttrykket, valgte Gent en annen rute. For å bevare sine historiske bygninger og samtidig gi rom for denne nye formen for kunstnerisk uttrykk, innførte bystyret toleransesoner for graffiti. Dette var en banebrytende avgjørelse som ga gatekunstnere friheten til å skape uten frykt for konsekvenser, samtidig som resten av byen ble beskyttet mot uønskede "merker".
Resultatet? Et blomstrende fellesskap av gatekunstnere som beriker byen med verkene sine. Det som startet som enkle merkelapper utviklet seg til komplekse veggmalerier og imponerende stykker som tok for seg sosiale, politiske og kulturelle spørsmål. Kunstnere som Roa, kjent for sine storstilte skildringer av dyr, og Bué the Warrior, hvis lekne og fargerike stil lyser opp byen, har forvandlet Gent til et friluftsmuseum for gatekunst.
