Behovet for å se forbi kutt og viktigheten av å lytte til praktiske erfaringer.
Roelof Veenbaas, en autoritet innen rullestolforskning og mobilitetsrådgivning, har noen ting å si om dagens politikk innen målgruppetransport. Og det burde han vite, etter mange års arbeid med sikkerheten ved rullestoltransport i organisasjoner som TNO Wegtransportmiddelen og Stichting Vast = Beter. Veenbaas' kritikk er i tråd med den presserende appellen som Royal Dutch Transport (KNV) Healthcare Transport and Taxi sendte til de nederlandske rådene for ordførere og rådmenn. Styreleder Bertho Eckhardt understreket uholdbar situasjon hvor helsetransportører og deres ansatte i dag opererer, spesielt når det gjelder elevtransport for skoleåret 2023-2024.
Et kjerneproblem er den store mangelen på sjåfører, en problemstilling som ifølge Veenbaas systematisk undervurderes i anbud. Denne blindsonen er bekymrende ikke bare for transportørene, men også for foreldrene, som vanligvis er i mørket om de såkalte "hemmelige" kvalitetsavtalene i det tildelte anbudet.
Veenbaas etterlyser en ærlig og transparent dialog som fokuserer på virkeligheten og ikke på det sparemuligheter. «Verden har endret seg; det er flere separasjoner, behovene har blitt mer varierte og komplekse. Når skal vi erkjenne den kompleksiteten og integrere den i planleggingen og politikken vår?» Han gjør det klart at det bør legges vekt på å unngå «læringsskader» for barna, fremfor kostnadseffektivitet.
"Det er på tide at vi erkjenner at målgruppetransport ikke bare er et spørsmål om å kjøre fra A til B. Det handler om barn med spesielle behov, det handler om deres sikkerhet og deres fremtid. Og det handler absolutt også om menneskene som gir denne essensielle tjenesten: sjåførene."
At sjåfører ofte får skylden for transportproblemer er en annen smertefull sannhet som Veenbaas påpeker. «Disse sjåførene er ansvarlige under reisen, men har ingen innflytelse på stresset som følge av reiseplanleggingen. Hvis noe går galt, bør du ikke skylde på sjåføren.»
Mens debatten om dagens problemer innen studenttransport raser, setter Veenbaas et annet kritisk element i søkelyset: kvaliteten på transporten i seg selv. Han understreker viktigheten av å bygge tillit og anerkjenne målgruppens rolle som et yrke i seg selv. "Det er på høy tid at vi forsyner kvalitetskonseptet med reell substans," sier han. Han tar også opp den daglige variasjonen i transport, en realitet som ofte ignoreres ved utarbeidelse av retningslinjer og anbud.
En tapt mulighet er ifølge Veenbaas mangelen på samtaler med selskaper som forlot sektoren fordi de ikke kunne levere kvaliteten til den prisen som ble satt gjennom anbudet. Erfaringene til sjåfører og utdanningsinstitusjoner som med suksess har bidratt til en velfungerende samferdsel, vies heller ikke tilstrekkelig oppmerksomhet. Problemet, ifølge Veenbaas, er en dypt forankret fryktkultur som står i veien for enhver grunnleggende endring.
Veenbaas argumenterer ikke for en fullstendig omveltning av systemet, men for en mer nyansert tilnærming som yter rettferdighet til kompleksiteten i målgruppetransport. – Kravet om mer effektivitet og besparelser bør ikke gå på bekostning av kvalitet og sikkerhet, sier Veenbaas. "Det vi trenger er bærekraftige løsninger som gjør systemet ikke bare mer effektivt, men også mer menneskelig."
oppløsning
Hvis vi kan lære noe av erfaringen og ekspertisen til folk som Roelof Veenbaas, er det at det ikke finnes raske løsninger på komplekse problemer. Det vil kreve en koordinert innsats fra alle interessenter for å få til reell endring. Det som er klart er at det første trinnet er å gjenkjenne problemene, og det andre trinnet er å ta på alvor menneskene som håndterer disse problemene hver dag.
Alarmklokken har blitt slått, ikke bare av KNV men også av folk som Roelof Veenbaas, som satte fingeren på det ømme stedet med et vell av erfaring og ekspertise. Det vi trenger er en grundig nytenkning av systemet, med fokus på de menneskelige aspektene ved transport – fra barna som er avhengige av denne tjenesten til sjåførene som holder rattet.
Tidligere har Roelof, som forsker i TNO på oppdrag fra Samferdselsdepartementet, også drevet viktig forskning på sikkerheten ved rullestoltransport. Denne forskningen fikk nasjonal oppmerksomhet og førte til en sending av forbrukerprogrammet Radar.
Roelof Veenbaas er en mann med inngående ekspertise og personlig erfaring innen rullestoltransport. Som vitenskapelig ansatt har han dedikert seg til design og sikkerhetsanalyser av rullestoler i mange år. Dette førte til medstiftelsen av Vast Foundation = Bedre i 2004, en organisasjon som jobber for å forbedre transportsikkerheten for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Han bidro til målene for denne stiftelsen gjennom opplæring og informasjon på arbeidsplassen frem til oktober 2014.
Men Veenbaas er ikke bare en ekspert på teori; han har også personlig erfaring. Partneren hans tok seg allerede av fosterbarnet deres Arjen, med svært alvorlige multifunksjonshemminger (zEMB), da han møtte henne i 1985. Arjen, som gikk bort i 2018 i en alder av 45 år, lærte Veenbaas mye om nyansene og utfordringene ved å leve med en funksjonshemming.
Denne kombinasjonen av profesjonell og personlig erfaring har gitt Veenbaas et unikt perspektiv, men det var ikke uten vanskelige øyeblikk. I 2014 bestemte han seg for å stoppe arbeidet med sikkerheten ved rullestoltransport fordi han følte seg stadig mindre komfortabel under diskusjoner om justeringer av den "gamle" VVR-koden. Som uavhengig forsker og erfaren forelder syntes han det var vanskelig å gjøre sin stemme hørt i et landskap der delinteresser ofte veide tyngre enn helhetsbildet og empati for andre.
Veenbaas uttaler at selv om det juridiske søket etter en «skyldig» i (nesten)ulykker er forståelig, bidrar ikke dette til en reell løsning på sikkerhetsproblemer. I stedet tar han til orde for en åpen analyse av årsakene til meldinger om (nesten)ulykker, slik at alle involverte kan lære av dem. Etter hans syn er dette en mye mer effektiv tilnærming enn å dyrke en påstandskultur.
