Private kjøpere er ofte bekymret for restverdien til en elbil og levetiden til batteriet.
Det er klare skillelinjer i den moderne bilismens verden. Det ser ut til at når det kommer til elektrisk kjøring er det forretningsføreren som leder an, mens privatsjåføren nøler ved startstreken. «Hvis sjefen betaler, kjører vi elektrisk, ellers ikke», er et vanlig uttrykk. Men hvorfor er det slik?
Ta en titt på parkeringsplassene til store selskaper, og du vil sannsynligvis finne et hav av skinnende, luksuriøse plug-in-biler. Disse bilene er ofte utstyrt med den nyeste teknologien, har stor rekkevidde og kommer med en heftig prislapp. Forretningsførere har råd til denne luksusen, ofte takket være leiekontrakter eller bedriftsbudsjetter. Privatsjåføren ser derimot oftere på de direkte kostnadene og velger et rimeligere alternativ, for eksempel en Dacia.
For å virkelig oppnå en grønnere fremtid for bilkjøring, er det avgjørende at barrierene for alle forbrukere blir adressert.
Avviket mellom hva man velger som firmabil kontra privatbil har alltid vært tilstede. Men elektrifiseringen av kjøretøy har utvidet dette gapet betydelig. Der en forretningssjåfør velger en Tesla Model 3, velger privatpersonen en bensin- eller dieselmotor. Trenden viser at elektrifisering i hovedsak er en sak for bedriftsmarkedet og ikke for private forbrukere.
Hovedårsaken til denne trenden er åpenbar: kostnader. Elektriske kjøretøy er generelt dyrere å kjøpe enn sine drivstoff-motparter. Selv om de kan være billigere å drive i det lange løp – tenk på drivstoffbesparelser og lavere vedlikeholdskostnader – er det første utlegget en bro for langt for mange privatpersoner.
Et annet viktig aspekt er mangelen på statlige insentiver for enkeltpersoner. Mens bedrifter ofte kan dra nytte av skattelettelser, subsidier eller andre insentiver til å kjøre elektrisk, er privatsjåføren ofte overlatt til seg selv. Uten økonomiske insentiver er overgangen til elektrisk rett og slett ikke attraktiv nok for mange.
Det er tydelig at det er et økende gap mellom næringsdrivende og private sjåfører når det gjelder elektrisk kjøring. Hvis vi virkelig ønsker at elektriske kjøretøy skal bli mainstream, er det avgjørende at myndigheter og bilindustrien ikke glemmer privatkunden og skaper insentiver som er attraktive for både bedrifter og enkeltpersoner.
Forretningsførere og bedrifter kan velge elektrisk kjøring på grunn av det grønne bildet og de resulterende PR-fordelene. Private ryttere, mens de ofte har miljøhensyn, må balansere dem mot deres økonomiske realiteter, der kostnadene ofte oppveier miljøidealer.
Det er en psykologisk komponent som ikke bør overses. Elektrisk kjøring krever en annen tankegang, som å planlegge ladeøkter. Mens en forretningssjåfør kan være mer tilbøyelig til å tilpasse seg på grunn av fordelene på arbeidsplassen, kan en privatsjåfør oppleve denne endringen som en plage.
Infrastrukturen for lading av elbiler er ennå ikke optimal på mange områder. Bedrifter med bedriftsflåte investerer ofte i egne ladestasjoner, noe som letter overgangen til elektrisk for de ansatte. Privatsjåfører er derimot oftere avhengig av offentlige ladestasjoner. I tettbygde strøk eller regioner uten tilstrekkelig ladeinfrastruktur kan dette være en utfordring, og skape en ekstra barriere for den private kjøperen.
Private kjøpere er ofte bekymret for restverdien til en elbil og levetiden til batteriet. Teknologien utvikler seg raskt, og det som er nytt i dag kan være foreldet i morgen. Dette kan føre til nøling blant forbrukere som frykter gjensalgsverdien av kjøretøyet og de potensielle høye kostnadene ved batteribytte.
