Forsikringsselskapene har tradisjonelt jobbet etter prinsippet om solidaritet og risikospredning.
Nederland er kjent for sin omfattende sykkelkultur. Faktisk går en fjerdedel av alle reiser i landet på sykkel. Men etter hvert som sykkelbruken øker, er det også økende bekymring for sykkeltyveri, spesielt for dyre modeller som e-sykler og speed pedelecs. Denne trenden har rystet opp forsikringsmarkedet, men det har blitt reist spørsmål om hvordan forsikringsselskapene priser sine forsikringer.
Trenden for forsikringsselskaper til å bruke segmenteringsteknikker for å bestemme forsikringspremier stammer fra evnen til å behandle store mengder data. Disse dataanalysemetodene gjør det mulig for dem å identifisere mønstre og dermed utarbeide risikoprofiler.
I praksis betyr dette at hvis noen bor i et nabolag med høy forekomst av sykkeltyveri, vil premien deres sannsynligvis være høyere enn noen i et område med lavere risiko. Men dette reiser etiske spørsmål. Er det rettferdig at noen som bor i et risikoområde – ofte ikke etter eget valg, men på grunn av sosioøkonomiske forhold – må betale mer for samme beskyttelse?
fare for spredning
Forsikringsselskapene har tradisjonelt operert etter prinsippet om solidaritet og risikospredning: Alle betaler litt slik at noen få kan få erstatning i nød. Moderne teknologi og dataanalyse har imidlertid gjort segmentering mulig. Ved å bruke disse teknikkene beregner forsikringsselskapene nå premier basert på individuelle risikoer, for eksempel forsikringstakerens bosted.
I regioner med høyere forekomst av tyveri og kriminalitet kan sykkeleiere betale opptil 50 % mer for samme tyveri- og skadeforsikring enn i andre områder. Denne tilnærmingen ser ut til å motsi den tradisjonelle ideen om solidaritet bak forsikring.
Med sykler som koster mellom $2000 og $9000, er det ingen overraskelse at mange føler behov for å forsikre seg mot tyveri og skade. Disse høye prisene har gjort skade- og tyveriforsikring stadig mer populær, noe som betyr at mye penger står på spill for både forsikringsselskaper og sykkeleiere.
Noen forsikringsselskaper har funnet ut at visse sykler, for eksempel speed pedelecs, rett og slett er for risikable til å forsikre. De anses for dyre, med et ugunstig forhold mellom premieinntekt og potensielle utbetalinger.
Denne situasjonen kompliseres ytterligere av endringer i forbrukeratferd. En undersøkelse fra Infrastruktur- og vanndepartementet viser at mange, med riktig motivasjon, er forberedt på å erstatte korte bilturer med sykkelturer. Dette kan føre til en ytterligere økning i sykkelbruk, som igjen kan føre til flere tyverier og dermed økt etterspørsel etter forsikring.
«Kort tur? Det er så syklet!»
De kampanjer å oppmuntre til sykling for korte turer har en todelt effekt. På den ene siden kan dette føre til et sunnere og mer miljøvennlig samfunn, men på den andre siden kan det øke risikoen for sykkeltyveri. Dersom flere tar sykler på korte turer, betyr det flere sykler parkert på offentlige steder, noe som kan gi flere muligheter for tyver.
Gitt de nevnte utfordringene og bekymringene, spør man seg om det finnes alternative forsikringsmodeller som kan betjene både forbrukernes og forsikringsselskapets behov. Kollektive forsikringer eller samfunnsbaserte tiltak kan tilby en løsning der grupper av mennesker samarbeider om å forsikre seg mot tyveri eller skade.
