De Lijn selv forsvarer avgjørelsen deres ved å indikere at passasjerer kan reservere oppringt buss.
Å vinne kampen mot det flamske transportselskapet De Lijn virker umulig i denne lokale mobilitetsdebatten. Jeanine Braekenier, bedre kjent som Babousch og bosatt i Ledeberg, tar ansvaret. I en alder av 80 tok hun en stille spasertur på én kilometer langs Antwerpsesteenweg i Lochristi, og endte ved det lokale krematoriet. Siden transportselskapet De Lijn avskaffet holdeplassen rett overfor krematoriet i begynnelsen av dette året, har hun blitt tvunget til å ta denne risikable ruten, utstyrt med ikke annet enn småstein og farlige veiforhold for rullatoren.
De Lijn har varslet at de ikke har planer om å ta den aktuelle bussholdeplassen i bruk igjen. Som et alternativ tilbyr de en ringebuss, men den løsningen tar ikke Braekenier seriøst. "Hvordan kan jeg vite 24 timer i forveien om jeg vil ha mot til å sørge?" hun spretter tilbake. Braekenier var fast bestemt på å overlate begjæringen hennes direkte til den flamske ministeren for mobilitet og offentlige arbeider, Lydia Peeters, som bevis på at dette problemet angår hele samfunnet. "Jeg gjør det ikke bare for meg selv, unge mennesker skriver under på oppropet," understreker hun.
Saken får ekstra vekt nå som det ser ut til at flere De Lijn-busslinjer og stopp i Gent er kansellert. Dette inkluderer også linjen som av mange blir sett på som sosialt ekstremt viktig. For øyeblikket ser det eneste håpet for Braekenier og hennes støttespillere ut til å være et klart signal til minister Peeters om å beholde linje 76 fra De Pinte til Wachtebeke og stoppe ved krematoriet.
De Lijn selv forsvarer avgjørelsen ved å indikere at passasjerer kan reservere anropsbussen 175 eller gå 650 meter lenger fra holdeplassen Lochristi Lichtelarestraat.
Jeanine Braekeniers stille marsj avslører et sårt punkt i Flanderns mobilitetspolitikk, som ikke bare berører Braekenier, men en bred del av befolkningen. "Det som startet som en personlig frustrasjon for meg, vokste raskt til et bredere problem," sier hun. «Jeg innså at jeg ikke var den eneste som ble berørt av forsvinningen av denne busslinjen. Spesielt eldre er ofre for dette.»
«Det er ingen fortau langs veien jeg nå må gå, bare småstein, og det er livsfarlig med rullatoren min,» sukker Braekenier. Imidlertid var denne marsjen bare det siste kapittelet i hennes økende protest. De siste månedene har hun samlet inn ikke mindre enn 4.000 underskrifter, og hun tok til og med ekstra grep under Ghent-festlighetene for å skape enda mer oppmerksomhet for sin sak.
personlig lidelse
Sønnen Pascal (59) døde nylig, noe som gjør hennes kamp for en tilgjengelig bussholdeplass ved krematoriet enda mer presserende. Den nedlagte busslinjen begrenser henne nå ikke bare fysisk, men berører henne også i sjelens dyp. "Bare der kan jeg sørge over sønnen min," sier en emosjonell Braekenier. Historien hennes er derfor ikke bare en historie om en stridbar senior, men om en mor i sorg. Og det er en påminnelse til beslutningstakere om at mobilitet ikke bare er et spørsmål om å komme seg fra punkt A til punkt B. Det handler også om å sikre den følelsesmessige og psykologiske trivselen til befolkningen de betjener.
Ny utvikling kan være i sikte. Fra 6. januar 2024 vil buss 76, 77 og 78 gå hyppigere, omtrent hvert kvarter. Da blir det også Flexbuss, som du kan reservere en halvtime i forveien. Et skritt fremover, men som Jeanine bemerker: «Folk er ikke mobile nok til å bygge bro over den lange avstanden.»
